Jeg skal absolutt ikke være en selvhjelpsgruru. Ta det med ro, det er ikke der jeg har havnet nå. Jeg bare satte av litt tid til å puste, og det vil jeg si noe om.
1. januar i år markerte jeg datoen 1. mars i kalenderen min. Ved siden av sto ordet "evaluering". Altså: Dedikert tid til en ærlig alvorsprat med meg selv; Er hverdagen min holdbar? Må jeg bite i et ganske så surt eple?
Jeg forstår at noen sier det er "modig" (underfortsått dumstritig) å si opp en fast jobb uten å ha spikret en gjennomtenkt og ferdigutviklet plan - kun med altfor mange drømmer og et foreløpig svært uklart bilde av framtiden.
For meg har hele det siste halvåret handlet om å stoppe opp, sette en fot i bakken, puste, tenke. Og ja, slik tenking tar tid, det bør jo ta tid. Det må pustes fra magen, ikke bare halsen. Etter hvert som jeg har landet steget, kommer det hele tiden enda ett som også må tas, gjerne tyngre enn det forrige. Men - plutselig - går hvert steg litt raskere. Og så, uten å være klar over hva som skjedde, så bare flyter det.
Den 1. mars varte evalueringsmøtet mitt i cirka 15 sekunder, for akkurat nå så flyter det. Det har faktisk vært travelt, på en god måte. Og det uklare bildet mitt for framtiden, har forsiktig begynt å demre. Jeg har planer som er konkrete, både for i morgen og et halvt år fram i tid (dette kommer jeg tilbake til). Likvel har jeg satt opp ny evaluering om to måneder. Foten må jo fortsatt i bakken. Pusten må fortsette å komme fra magen.
Comments