Glens, Lochs og Bens: Glimt fra Skottland

En langhelg går alltid altfor fort. Også denne - da jeg endelig skulle få en smakebit av det skotske høylandet. Det var umulig å bli skuffet.

Folka er blant de hyggeligste, sånne som smiler og gjerne slår av en prat, på en ikke-irriterende måte; Hundene er med på både kafeen og puben; Kuene er de søteste du har sett; Gardinene er rutete og teppene går fra vegg til vegg; Stein- og murhus er som fra en annen tid; Feriefølelsen og eventyrlysten bare steg og økte for hver passerte kilometer. Jeg kunne fortsatt veldig mye lenger.

Men så er det jo sånn, da, via et par pints, noen glens*, lochs og bens, var helgen plutselig forbi. Altfor tidlig. Men, vi kommer tilbake!

(*Kanskje de tre viktigste skotsk-gæliske ordene du bør lære deg om du skal navigere ut av byene: Glen = dal. Loch = innsjø, bukt eller fjord, Ben = fjell)

En fot i bakken

Jeg skal absolutt ikke være en selvhjelpsgruru. Ta det med ro, det er ikke der jeg har havnet nå. Jeg bare satte av litt tid til å puste, og det vil jeg si noe om.

1. januar i år markerte jeg datoen 1. mars i kalenderen min. Ved siden av sto ordet "evaluering". Altså: Dedikert tid til en ærlig alvorsprat med meg selv; Er hverdagen min holdbar? Må jeg bite i et ganske så surt eple?

Jeg forstår at noen sier det er "modig" (underfortsått dumstritig) å si opp en fast jobb uten å ha spikret en gjennomtenkt og ferdigutviklet plan - kun med altfor mange drømmer og et foreløpig svært uklart bilde av framtiden.

For meg har hele det siste halvåret handlet om å stoppe opp, sette en fot i bakken, puste, tenke. Og ja, slik tenking tar tid, det bør jo ta tid. Det må pustes fra magen, ikke bare halsen. Etter hvert som jeg har landet steget, kommer det hele tiden enda ett som også må tas, gjerne tyngre enn det forrige. Men - plutselig - går hvert steg litt raskere. Og så, uten å være klar over hva som skjedde, så bare flyter det.

Den 1. mars varte evalueringsmøtet mitt i cirka 15 sekunder, for akkurat nå så flyter det. Det har faktisk vært travelt, på en god måte. Og det uklare bildet mitt for framtiden, har forsiktig begynt å demre. Jeg har planer som er konkrete, både for i morgen og et halvt år fram i tid (dette kommer jeg tilbake til). Likvel har jeg satt opp ny evaluering om to måneder. Foten må jo fortsatt i bakken. Pusten må fortsette å komme fra magen.

Hyttenostalgiens kunst

Noen ting bare er de samme. Det skal være det samme. Som jula, selvfølgelig. Som besteforeldre og alt som følger med dem. Mormors marsipankake på alle barnebarnas bursdager. Akkurat sånn som da vi var små.

Hytta bør også være den samme. Gi den samme følelsen. Hyttefølelsen. En helt unik følelse, som kanskje bare nordmenn kan kjenne på - eller har oppdaget verdien av. En blandingen av nostalgi, frihet og ro, hvor man er seg selv på en litt annen måte en til hverdags. Likevel er det uskrevne regler som gjelder - de er bare litt annerledes enn de pleier. Kanskje er det tvangstanker eller behovet for å ha gjennomført noe. For det er jo plikter, og de er viktige: Hyttebok-skriving, Kvikklunsj på skitur, fyr i peisen og mint én runde utvungen Yatzy.

Det er også en grunn at til at utedoen på hytta røyk - til slutt. At mormor ikke baker den samme kaka lenger. At barna heller vil se på TikTok enn på Tre nøtter til Askepott sammen med deg.

Denne hytta er fortsatt ny. Hele stedet og området er også nytt for meg, men jeg vet allerede at vi kommer til å være her masse. Hva som vil føles nostalgisk og som et "must-do" om ti år er ennå vanskelig å si.

Å tape i Yatzy, det blir uansett ikke en vedvarende tradisjon.

BEGGE FOTO: Line Stensland Haglund